Kveldsvakt...

Da jeg vandret rundt i mine svette sandaler, innså jeg at jeg skulle vært en helt annen plass. Solen skinnte inn gjennom sykehusvinduende og jeg drømte meg ut, ut i den deilige friske lufta. Ut under trærne som løfter seg så kongelig opp mot himmelen.
Jeg stoppet opp og snakket litt med en 90 år gammel dame, som var på sin daglige rusletur i korridoren. Hun kunne ikke se annet enn lys, men hun var fornøyd likevel. Hun snakket om at vi skal sette pris på det man har, at man skal se gleden i de små hverdagslige ting. Jeg kunne ikke vært mer enig. Damen pratet om jazz, folkemusikk og om hvor glad hun var for at hodet ennå tenkte klart. Selvom synet ikke var klart, så hadde hun i alle fall hodet i behold.
Mens vi sto der å snakket, tikket det inn et nytt oppdrag, jeg tok henne i hånden og ønsket henne en god dag videre... og vandret tilbake til hverdagen.