Aimar Lundal 1929 – 2007

Hvil i fred, Aimar.

Aimar var en god mann. En god speiderleder, som har gitt meg mange fine speiderminner.

De kommer jeg alltid til å bære med meg i hjertet.

Aimar var en god venn av min

morfar.

Og samtidig en venn av

familien.

*

Litt av hvert har skjedd denne helga...

Fredag etter jobb dro undertegnede til Storo for å piffe opp sveisen, og ble selvfølgelig fornøyd med resulatet, ettersom det var jeg som bestemte hvordan frisøren skulle klippe...


Fredagskvelden ble viet til tv'n, et real pust i bakken, etter en noe slitsom uke på jobb. Senkveld med Thomas og Harald, taco og sjokolade i magen. Og vips, der sovnet jeg i fanget til Marianne. Det var den kvelden...





Lørdag sto vi opp forsåvidt tidlig, til å være meg, på en lørdag vel å merke... Vi spiste frokost og dro på lagersalg på Bokklubben, i Nydalen. Kom etterhvert hjem 500 kr fattigere, og 22 bøker rikere i en bag. En fryd å fylle bagen full... åsså kun 500 kr da. Bøkene er sikkert verd tilsammen 7-8ooo.





Vi dro ut igjen, denne gangen til Storo for å kjøpe sykkellås og grovere pussepapir. Samtidig unnte vi oss en bolle hver + en brus. Vi ruslet ned til Akerselva for å ha "piknik" i sola. Deilig å sitte slik sammen på en benk, og virkelig nyte hver vår bolle og hverandre.





Vel hjemme igjen var planen klar, vi skulle pusse stol og kommode. Satt utenfor og pussa så støvet føyk i høstvinden. Dette er vårt prosjekt sammen, å restaurere gamle møbler som Marianne har arvet etter morfaren. Etterhvert skal vi også male.





På kvelden så lagde vi kyllingpanetter med ris, saus og brokkoli. Så på filmer på tv, og holdt rundt hverandre i sofaen. Enige om at denne dagen hadde vært innholdsrik og fin.





Søndag dro vi avsted for å se Persepolis på kino, ettersom Marianne hadde fått gratisbilletter. Litt info om filmen:





Lille Marjane vokser opp idet Iran gjennomgår den islamske revolusjonen og kastes ut i krig mot Irak. Når forholdene i landet blir for vanskelige, sender foreldrene henne til Europa. Så vender hun hjem i håp om en lysere fremtid. Men ingenting er blitt enklere.






Marjane er ni år gammel idet fundamentalistene styrter sjahen og overtar makten i Iran. De tvinger slør på kvinnene og fengsler vanlige iranere i tusentall. Vi følger Marjanes trassige kamp for å lure moralens voktere. Hun oppdager pønk, Bee Gees og Iron Maiden, men popkulturens barnslige gleder skjuler en angst for krig og forfølgelse. Marjane flytter til Østerrike som tenåring fordi foreldrene vil at hun skal få seg skolegang uten å leve i fare. I sitt nye hjemland må hun også kjempe; denne gang for ikke å bli satt i bås med undertrykkerne hun har flyktet fra. Omsider blir Marjane godtatt i Europa, men hun er ensom, har kjærlighetssorg og lider av hjemlengsel. Syk og utmattet flytter hun tilbake til familien i Iran selv om det betyr å måtte gå med slør og underkastes streng moral. Etter en vanskelig periode med tilpasning begynner hun på kunstskole og inngår ekteskap. Fortsatt snakker hun hykleriet midt imot. Som 24-åring innser hun at fedrelandet ikke er et blivende sted selv om hun er iraner i kropp og sjel. Den hjerteskjærende beslutningen er å flytte til Frankrike. Omsider våger hun å se fremtiden lyst i møte, uungåelig formet av fortiden.





Etter filmen tusla vi rundt i Oslo med hver vår kaffe latte. Rusla gjennom Dronningparken og mot Majorstua. På veien møtte jeg Ågot, som det sikkert er 3 år siden jeg så sist.








/Helle


-som er veldig fornøyd med helga, kjæresten og livet.

Søndag

Ekte menneske.

Noen dager forstår man mer om seg selv, enn andre dager. Noen dager bare forsvinner inn i intet. Men ikke denne dagen. Jeg har tenkt mye over min eksistens. Over hvor heldig jeg er som er her. Lever her og nå. Og attpåtil får leve sammen med et menneske som jeg elsker. Et menneske som gjør noe med meg, som ingen før har klart. Hun er avbalansert. Hun fyller opp hjertet mitt med kjærlighet, hver dag. Ingen dag er lik, selvom det kan virke sånn. Det dukker opp små ting å sette pris på, hele tiden.
Jeg har en ro i kroppen nå, som har kommet det siste året. Jeg er klar til å leve. Jeg er klar til å mestre. Jeg er klar over at jeg er her. Og det gjelder nå. Livet. Mulighetene. Kjærligheten.

Byens Lys/City Lights

Byens lys er Chaplins film nr. 75. Den ble ferdig i 1931, etter lydfilmens gjennombrudd, men er allikevel en gjennomført stumfilm, i det der i filmen ikke forekommer dialog. En rekke av filmens "gags" kjenner vi fra andre av hans filmer. Chaplin har her samlet noe av det beste han har gjort tidligere og gitt det en "final touch". Produksjonen av Byens lys tok tre år. Den forløp ikke uten vanskeligheter: Hans mangeårige regiassistent, Harry Crocker, fikk sparken. Han byttet også ut den andre mannlige hovedrollen, millionæren, fra Henry Clive til Harry Myers. Dette kostet ikke så rent lite da en hel del scener måtte tas opp påny. Han holdt også på å bytte primadonnaen midt under innspillingen, men Virginia Cherrill ble tatt til nåde igjen.

Byens lys kom altså til i en periode hvor det, takket være lydfilmens gjennombrudd, skjedde store forandringer innen filmverdenen. Mange av stjernene fra stumfilmen mestret ikke overgangen til lydfilm og mange opprinnelige stumfilmer ble i overgangsfasen omgjort til lydfilmer for i det hele tatt å kunne markedsføres. I denne situasjonen kan man godt forstå at det var en betydelig økonomisk risiko for Chaplin å sende ut sin stumme Byens lys. Ikke desto mindre ble filmen en kjempesuksess på alle områder. Kritikerne var ekstatiske og superlativene manglet ikke. Den ble av mange utropt til hans beste film. Byens lys gikk også hjem hos publikum og gjorde et netto overskudd på 5 millioner dollar. Den hadde også en betydelig suksess ved relanseringen i 1950.

Byens lys er en romantisk komedie med sentimentale overtoner. Men den er også krydret med adskillige scener av beste slapstick og actionpreg. Filmen forteller historien om dagdriveren og den blinde blomsterpiken. Charlie forelsker seg i blomsterpiken som på sin side tror han er en rik gentleman og ikke en fattig lassis. Han må ty til adskillige krumspring for å leve opp til rollen og et av de midler han bruker er en forfyllet millionær som han redder fra drukningsdøden. Millionæren er hans beste venn når han er full, men med en gang han er blitt edru kjenner han ikke Charlie igjen. Scenen hvor de to går på nattklubb og Charlie spiser spaghetti for første gang er sammen med boksekampen noe av det morsomste som er skapt av filmkomedie. Og hvis noen ikke skulle vite hvordan det går til slutt, så skal det ikke røpes her. Kom og opplev noen av de mest magiske øyeblikk i filmens historie. Ta med lommetørkle. *kongene på haugen*

*
*
*

Fredag kveld dro vi ned til St.Hanshaugen for å ta del i det flere andre Osloborgere skulle, nemlig å se City Lights av & med Charlie Chaplin, på stort lerret. Det er i forbindelse med festivalen Kongene på Haugen at Arthaus, som feirer 15 år, inviterte til gratis utekino i byens vakreste park.

*
*

Takk for en hyggelig kveld med pledd og popkorn, søda mi <3.