Skulle ønske æ kunne fixe alt for alle...

Jeg husker tilbake. Det er 10 år siden. Vi gikk på folkehøyskole. 65 elever. Vi var en liten, men fin gjeng! Vi var gutter og jenter, på vei ut i den store verden. Vi ble voksne over natten...

*
*
*

For ikke så lenge siden fikk jeg en veldig trist melding, en av guttene som jeg gikk på skolen med, er ikke lenger blandt oss. Det er 2 år siden han gikk bort, noe jeg fant ut ved å lese

denne siden på nettet : www.ememo.no

Det var som å få et hardt slag i trynet. Det blir på en måte en forsinka reaksjon. For reaksjonen, den er her, i meg. Og jeg gråter...

Tankene mine går til hans familie og venner, som har levd med denne sorgen en stund nå. Fred over ditt minne,Cato.

1 år siden...

Imorra er det 1 år siden... Klart det er tanker som spinner i hodet, og jeg håper at jeg aldri vil oppleve noe lignende igjen.

Utdrag fra tidligere blogg-post:

Ettermiddagen har man brukt til å rive ut bilder av brente album, tørke bildene i sola og stikke dem inn i nye album. Hendene mine lukter brent, bildene lukter ennå verre. Men det er minner, som overlevde den grusomme brannen som fant sted 9.februar iår. Der man trodde man hadde mistet alt, men etter å ha rotet litt rundt i brannruinene, så har man funnet både bilder, negativer, smykker, skattekiste, brev og dikthefter! Det er så kjært å finne slike ting.
Det er ikke slik at jeg gråter fordi jeg er lei meg, men fordi jeg er glad for at jeg fortsatt har noen minner igjen.

Men, det viktigste av alt, er at både Solveig og jeg overlevde. Jeg takker henne ennå for at hun sover lett. Er så glad for at hun våknet og reagerte så raskt!

Er deg evig takknemlig Solveig!

Dette maleriet fikk jeg av min kjære nevø, Jim Levi, til jul.
Savner deg, lille gutt. Håper vi snart sees igjen!

I love you