Adams Æbler

"Hvad faen laver de?"

Nynazisten Adam (Ulrich Thomsen) ankommer Paradis for å gjennomføre samfunnstjeneste. Her blir han møtt av presten Ivan (Mads Mikkelsen), som ser på livet som en gave, for å kunne hjelpe og støtte andre mennesker. Ivan driver et verdensfjernt kollektiv på landet, som fra før består av alkoholikeren Gunnar, den gravide, nedbrutte Sarah og bensinstasjonraneren Khalid. Adam opplever raskt at ting ikke er som de ser ut til, og spesielt Ivan virker å ha en utelukkende positiv, men ustabil forbindelse til virkeligheten. Samtidig oppleves det som om Gud vil sette Adam på prøve, noe Ivan er hellig overbevist om. Hvor vanskelig kan det være å bake en eplekake?

Tante Linda

Her spiste vi middag idag. En koselig, liten og sjarmerende resturant på Sagene. Deilig å gjøre noe helt annet!
Etterpå dro vi innom 7-11 og kjøpte dessert. Sjokolademuffins og Donut. *smil*

s a v n e r

d e g.

//Reach the stars
Fly a fantasy....
Dream a dream
And what you see will be....
Rhymes that keep their secrets
Will unfold behind the clouds
And there upon a rainbow

Is the answer to a never ending story...//

Finding Neverland

I am a dreamer.

This Weekend

Tenkte at det var på sin plass og fortelle litt om helga som har vært. Fredagen startet som vanlig med å traske rundt på Dia, trille pasienter og hente diverse dyner, puter, brownskinner, sengehester og rene senger.Spise lunsj og ta 5 minutters pauser når det passer seg slik.
Snill som han er, kjørte Thomas meg hjem, og det vil si at jeg fikk litt ekstra tid før jeg skulle avgårde. Personalfest. Med 349 andre medarbeidere fra sykehuset, på Oslo Plaza. 3 retters middag med vin, fint kledd og dans. Underholdning, slik bare et sykehus kan... og en bar som loppet oss for siste måneds lønnsutbetaling. Selv brukte jeg 54 kroner og er svært fornøyd.

Lørdagen gikk med på å stå opp, spise frokost, surfe på nettet, og sist men ikke minst komme oss ut av leiligheten... Vi dro på besøk til Kari, som er nyinnflyttet til Oslo, for å hjelpe henne med internett. Og der blei vi. Drakk te, spiste egg, punchpraliner og så på film. Dro med siste bussen inn mot sentrum.
Tenkte litt for lenge og mistet buss 37, så derfor gikk vi hele veien hjem fra Gamlebyen til Bjølsen. En riktig deilig og fin vandretur sammen med min kjære.
Vel hjemme spiste vi pizza og krøyp under dyna...

Søndagen sløva vi, tente et lys for mammas bursdag,*, rydda, spiste og dro på kino. Du Levande. Sær film, som hadde et budskap godt gjemt.

Og nå er det ny uke, med nye muligheter.

Et lys er tent, til minne...

Gratulerer med dagen, mamma. Idag ville du fyllt 55 år...

FRI

Å ha og å miste...

*


Hun sitter i stolen på verandaen. På bordet står det smågodt og i glasset er det brus. Det er sommer. Hun smiler. Hun er ved godt mot. Og sier at hun har det veldig bra. Vi sitter og snakker sammen. Jeg kan se på smilet hennes at hun synes det er fint med besøk. Jeg ser på henne og tenker; ”Det er så fint å ha en reserve mamma.”
Vi klemmer hverandre godt før jeg vandrer ut i sommernatta sammen med kjæresten min. Det er juli måned, og jeg visste ikke da at dette var mitt siste møte med henne.

Det er oktober. Jeg sitter i stua mi hjemme i Oslo. Pappa ringer og forteller meg at hun er blitt sykere. At hun nå ligger på lindrende avdeling. Jeg ringer henne. Hun kan så vidt snakke. Hun har fått lammelse i halve ansiktet og munnen er tørr. Jeg sier at jeg skal til Kristiansand, og hun sier at jeg må komme å besøke henne.

Jeg sitter på toget på vei mot mitt barndoms Kristiansand. Pappa ringer og forteller meg at kreften har spredd seg til hjernen. Jeg kan huske den følelsen av frykt. Jeg har hatt den før. For 16 år siden. Da kreften i mammas kropp spredte seg til hjernen. Det var slutten på henne...



Fremme i Kristiansand. Det er fredag, og pappa kjører meg opp til lindrende avdeling. Men jeg blir stoppet i døra. Hun orker ikke besøk. Hun er så veldig sliten. Sykepleieren sier at hun ikke vet hvor lenge hun har igjen. Jeg prøver å være tapper, men bryter ut i gråt. Pappa kjører meg ned til sentrum, hvor jeg treffer min søster og får en klem.

Det er blitt søndag. Jeg sitter i Kirkegleden sammen med Elisabeth og drikker vin. Jeg tenker på henne, lurer på hvordan det går. Har ikke fått svar på meldingen jeg sendte før på dagen. Jeg vet ikke om jeg får besøkt henne i det hele tatt.

Mandag morgen får jeg beskjed. Hun døde søndag kveld. Hun sovnet stille inn, med familien rundt seg. Jeg kveles. Og jeg løper ut til Elisabeth på kjøkkenet. Hun døde. Hun er død.

Jeg har vært så heldig. Jeg har hatt en reserve mamma og nå er også hun borte. Jeg har mistet en god venn, en samtalepartner. En kvinne som jeg så opp til. Et sterkt, robust menneske. Et menneske som har betydd mye for meg. Like mye nå, som i barndommen.

Men tårene er borte. Jeg er tørr i munnen. Nattehimmelen er mørk. Hus har varme lys i vinduene. Ut mot verden.

Det er snart onsdag. Det er da jeg skal ta farvel. Jeg liker ikke ordet. For det har så mye følelser i seg. Farvel...

Kirkegleden/ FjaseKirkegleden

Den siste uka har jeg bodd i Kirkegleden sammen med Elisabeth og Mari. Venner som jeg setter stor pris på. Venner som det er lett å omgås.
Jeg liker Kirkegleden. Det er ”God Stemning” som Mari alltid sier. Ja, Mari, det er god stemning. Det er stillhet samtidig som det er hæla i taket. Om ikke i taket, så smygende bortover det glatte tre gulvet. For når en har på seg raggsokker, da sklir man. Og man kan være så heldig å skli rett inn i en klem. Klemmer er det ikke få av, i Kirkegleden. Og klemmer i seg selv, er en sann glede.

Elisabeth, min aller beste. En venn som alltid er der. Som alltid har ett eller annet lurt å si. Eller ikke. Noen ganger kan til og med Elisabeth være den som trenger råd. Og gjett om jeg synes det er greit. Rollene våre har byttet plass. Sånn er det alltid med oss. Er aldri på samme sted. Aldri på samme tid, i alle fall.
Elisabeth som jeg ble kjent med for endel år siden. Det sa knaff med en gang. Knaff er et ord vi fant på, i rødvinsfylla. Vi er flinke på den.

Nå kommer snart dagen, der jeg skal reise hjem til Oslo. Men først så kommer min kjære ned hit. Da skal vi klemme og kyss, for nå er det jammen lenge siden sist. Jeg har savnet deg så mye, Marianne.

Jeg kommer til å savne Kirkegleden og jentene som bor her. Tusen takk for at jeg har fått bo her. Kirkegleden er en sann glede.

En følelse av åpent rom.

Rommet er stort, og jeg føler meg liten. Det ligger åpent fremfor meg med store bokstaver på veggene. Veggene er hvite. Bokstavene er svarte. Som i en bok. Skriften er skrevet for lenge siden. Den har falmet. Slik livet av og til gjør. Det falmer. Før solen på ny bygger opp til liv. En spire. En forslått og ussel spire, som har kjent hvordan vinteren har hersket. Men nå snakker jeg om rommet. Jeg sitter midt i. På gulvet. Jeg fryser selv om jeg er varm. En varm følelse av trygghet. Det at jeg er kald kan komme av at jeg har redsel for ord som jeg ikke forstår. Akkurat som det jeg har skrevet her. Hvor kommer de fra. Ordene. Følelsen som kommer når hendene taster seg raskt avsted. Følelsen som sier meg at jeg IKKE kan skrive. Jeg bare rabler. Men å rable ned en følelse av åpent rom, kan kanskje kun være en følelse av å ikke forstå, eller å bli forstått.

Noen ganger må man lese mellom linjene.

" Tenk om et tre veltet og vi
var rett under det?" sa Nasse Nøff.
" Tenk om det ikke veltet," sa Brumm, da han hadde
tenkt seg om en stund.


Slipp bekymringene fri. Lev i nuet.

Og plutselig kommer den så brått...

Det var Marianne som var der da pappa måtte fortelle meg den triste nyheten om at mamma var død. Dette var 25.februar i 1991. Og nå, 16 år senere er det pappa som må fortelle meg at Marianne er død.
Marianne som ble min reserve mamma. Det er så urettferdig.

Men jeg vet, innerst inne at du har det bedre nå, Marianne. At du endelig har fred. At du slipper unna smertene og at du endelig kan slappe av. Ingen bekymringer. Ingen.

Og som trøst, kan jeg tenke på at du nå er sammen med mamma, og dere kan se ned på meg, mens jeg lever livet videre sammen med de jeg er glad i.
Dere var begge sterke damer som jeg har sett opp til, og som jeg vil fortsette å tenke på når livet slår en sving eller kommer med bratte bakker.

Tusen takk Marianne, for alt du har betydd for meg i min barndom, i min oppvekst og i voksen alder. Jeg kommer aldri til å glemme ditt vennlige vesen. Ditt smil eller din godhet.


HVIL I FRED.