Det var Marianne som var der da pappa måtte fortelle meg den triste nyheten om at mamma var død. Dette var 25.februar i 1991. Og nå, 16 år senere er det pappa som må fortelle meg at Marianne er død.
Marianne som ble min reserve mamma. Det er så urettferdig.
Men jeg vet, innerst inne at du har det bedre nå, Marianne. At du endelig har fred. At du slipper unna smertene og at du endelig kan slappe av. Ingen bekymringer. Ingen.
Og som trøst, kan jeg tenke på at du nå er sammen med mamma, og dere kan se ned på meg, mens jeg lever livet videre sammen med de jeg er glad i.
Dere var begge sterke damer som jeg har sett opp til, og som jeg vil fortsette å tenke på når livet slår en sving eller kommer med bratte bakker.
Tusen takk Marianne, for alt du har betydd for meg i min barndom, i min oppvekst og i voksen alder. Jeg kommer aldri til å glemme ditt vennlige vesen. Ditt smil eller din godhet.
HVIL I FRED.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar