Noen ganger så føler jeg meg som en fremmed i mitt eget paradis. Jeg liker ikke slike dager. Kanskje likegreit at jeg er alene hjemme akkurat nå. Jeg som endelig har det så fint. Så skal bekymringene styre såpass mye av tankegangen min. Faen ta. Det er HAN som ødelegger hele greia. HAN skulle hatt et skikkelig spark i ræva si. Jeg orker ikke disse bekymringene nå. Det har vært nok av dem. Jeg vil bare at HUN skal komme seg vekk fra HAN. Er det så mye å forlange?
Tenker også mye på M, som døde i oktober. Jeg merker at jeg savner henne nå. Nå som det endelig har gått opp for meg at også hun er borte. Min kjære reserveM. Klarte ikke besøke graven hennes engang, da jeg var hjemme sist. Det er kjipt.
Men i april skal vi til Paris. Og da skal alle bekymringer legges igjen hjemme, godt gjemt i en låst skuff. Jeg slal leve der, sammen med min elskede. Jeg gleder meg!
