En følelse av åpent rom.

Rommet er stort, og jeg føler meg liten. Det ligger åpent fremfor meg med store bokstaver på veggene. Veggene er hvite. Bokstavene er svarte. Som i en bok. Skriften er skrevet for lenge siden. Den har falmet. Slik livet av og til gjør. Det falmer. Før solen på ny bygger opp til liv. En spire. En forslått og ussel spire, som har kjent hvordan vinteren har hersket. Men nå snakker jeg om rommet. Jeg sitter midt i. På gulvet. Jeg fryser selv om jeg er varm. En varm følelse av trygghet. Det at jeg er kald kan komme av at jeg har redsel for ord som jeg ikke forstår. Akkurat som det jeg har skrevet her. Hvor kommer de fra. Ordene. Følelsen som kommer når hendene taster seg raskt avsted. Følelsen som sier meg at jeg IKKE kan skrive. Jeg bare rabler. Men å rable ned en følelse av åpent rom, kan kanskje kun være en følelse av å ikke forstå, eller å bli forstått.

Noen ganger må man lese mellom linjene.