Kirkegleden/ FjaseKirkegleden

Den siste uka har jeg bodd i Kirkegleden sammen med Elisabeth og Mari. Venner som jeg setter stor pris på. Venner som det er lett å omgås.
Jeg liker Kirkegleden. Det er ”God Stemning” som Mari alltid sier. Ja, Mari, det er god stemning. Det er stillhet samtidig som det er hæla i taket. Om ikke i taket, så smygende bortover det glatte tre gulvet. For når en har på seg raggsokker, da sklir man. Og man kan være så heldig å skli rett inn i en klem. Klemmer er det ikke få av, i Kirkegleden. Og klemmer i seg selv, er en sann glede.

Elisabeth, min aller beste. En venn som alltid er der. Som alltid har ett eller annet lurt å si. Eller ikke. Noen ganger kan til og med Elisabeth være den som trenger råd. Og gjett om jeg synes det er greit. Rollene våre har byttet plass. Sånn er det alltid med oss. Er aldri på samme sted. Aldri på samme tid, i alle fall.
Elisabeth som jeg ble kjent med for endel år siden. Det sa knaff med en gang. Knaff er et ord vi fant på, i rødvinsfylla. Vi er flinke på den.

Nå kommer snart dagen, der jeg skal reise hjem til Oslo. Men først så kommer min kjære ned hit. Da skal vi klemme og kyss, for nå er det jammen lenge siden sist. Jeg har savnet deg så mye, Marianne.

Jeg kommer til å savne Kirkegleden og jentene som bor her. Tusen takk for at jeg har fått bo her. Kirkegleden er en sann glede.