Å ha og å miste...

*


Hun sitter i stolen på verandaen. På bordet står det smågodt og i glasset er det brus. Det er sommer. Hun smiler. Hun er ved godt mot. Og sier at hun har det veldig bra. Vi sitter og snakker sammen. Jeg kan se på smilet hennes at hun synes det er fint med besøk. Jeg ser på henne og tenker; ”Det er så fint å ha en reserve mamma.”
Vi klemmer hverandre godt før jeg vandrer ut i sommernatta sammen med kjæresten min. Det er juli måned, og jeg visste ikke da at dette var mitt siste møte med henne.

Det er oktober. Jeg sitter i stua mi hjemme i Oslo. Pappa ringer og forteller meg at hun er blitt sykere. At hun nå ligger på lindrende avdeling. Jeg ringer henne. Hun kan så vidt snakke. Hun har fått lammelse i halve ansiktet og munnen er tørr. Jeg sier at jeg skal til Kristiansand, og hun sier at jeg må komme å besøke henne.

Jeg sitter på toget på vei mot mitt barndoms Kristiansand. Pappa ringer og forteller meg at kreften har spredd seg til hjernen. Jeg kan huske den følelsen av frykt. Jeg har hatt den før. For 16 år siden. Da kreften i mammas kropp spredte seg til hjernen. Det var slutten på henne...



Fremme i Kristiansand. Det er fredag, og pappa kjører meg opp til lindrende avdeling. Men jeg blir stoppet i døra. Hun orker ikke besøk. Hun er så veldig sliten. Sykepleieren sier at hun ikke vet hvor lenge hun har igjen. Jeg prøver å være tapper, men bryter ut i gråt. Pappa kjører meg ned til sentrum, hvor jeg treffer min søster og får en klem.

Det er blitt søndag. Jeg sitter i Kirkegleden sammen med Elisabeth og drikker vin. Jeg tenker på henne, lurer på hvordan det går. Har ikke fått svar på meldingen jeg sendte før på dagen. Jeg vet ikke om jeg får besøkt henne i det hele tatt.

Mandag morgen får jeg beskjed. Hun døde søndag kveld. Hun sovnet stille inn, med familien rundt seg. Jeg kveles. Og jeg løper ut til Elisabeth på kjøkkenet. Hun døde. Hun er død.

Jeg har vært så heldig. Jeg har hatt en reserve mamma og nå er også hun borte. Jeg har mistet en god venn, en samtalepartner. En kvinne som jeg så opp til. Et sterkt, robust menneske. Et menneske som har betydd mye for meg. Like mye nå, som i barndommen.

Men tårene er borte. Jeg er tørr i munnen. Nattehimmelen er mørk. Hus har varme lys i vinduene. Ut mot verden.

Det er snart onsdag. Det er da jeg skal ta farvel. Jeg liker ikke ordet. For det har så mye følelser i seg. Farvel...